Farsdag

Gratulerer så masse med farsdagen, verdens beste pappa! Jeg skulle veldig gjerne ønske jeg kunne komme med grelle sokker til deg i dag, det var blitt en tradisjon. Men jeg vet ikke helt om det passer seg og henge et par på grava....
Farsdagen i fjor, 14. november 2010, ble den siste gangen jeg så deg og klemte deg. Hadde jeg bare visst det da... Det var kvelden før dere dro til varmere strøk for vinteren. På en måte er jeg glad for at du rakk å dra og komme litt i orden der nede. Det var jo der du ville være! En uke fikk du leve drømmen din den sesongen. Så var det over. Alt var over. For alltid.

Vet du pappa, for to uker siden fikk jeg jobbtilbud på Lanza. Rett borti gata, på den irske puben/restauranten i kvartalet bortenfor deg. Jeg sa nei. Jeg er ikke klar for å reise dit enda, ikke alene. Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere når jeg kommer dit igjen. Det er en første gang for alt, om en drøy uke er alle disse førstene uten deg unnagjort. Da skriver vi et år siden du forsvant. Men jeg mangler en først, og det er Lanza. Turen ned rett etter at du døde teller liksom ikke. Jeg gruer meg til den førsten, men samtidig gleder jeg meg litt også. Jeg vil tilbake til øya, den var mitt andre hjem i nesten 5 år. Den er deg!

Jeg savner deg, pappa! Smerten i halsen er tilbake, det gjør vondt å puste når savnet er så stort! Skulle virkelig ønske du var her... 44 år er ingen alder... Jeg skulle så gjerne hatt deg her, jeg skulle ønske du fikk dele gledene mine med meg, og gjøre sorgene mine lettere. Jeg vet at du er her på et vis, at du har hatt en finger med i spillet på ett og annet det siste året. Men jeg vil se deg, snakke med deg, klemme deg. Jeg vil ringe deg og besøke deg. JEG SAVNER DEG! <3

Jeg skal flytte!

Leiligheten min er solgt og jeg skal ut på leiemarkedet! Ikke igjen. Jeg hoppet rett ut i boligmarkedet og kjøpte meg leilighet på tvangssalg i februar i fjor. Nå er den solgt. Det var et vanskelig valg som har gjort mang en natt søvnløs, men jeg vet med meg selv at jeg har gjort det rette. Om en uke overtar jeg nøklene til en 45 kvm stor leilighet i Eidsvoll, og jeg GLEDER meg! I dag bor jeg på 71 kvm, med to soverom, stue med plass til spisestue, ypperlig bad, ute- og innebod, samt et kjøkken jeg ikke er såå fornøyd med. Må ikke glemme plattingen på 20 kvm også da. ;) Det blir en utfordring å flytte til noe mindre, jeg har dratt vanvittig mengder ting inn i leiligheten min og noe må vike til fordel for annet. Men jeg er så glad i tingene mine! Jeg har derfor bestemt at alt blir med på flyttelasset, bortsett fra bokhyllene, gjestesenga og spisestua som dessverre må på lagring. Alt annet skal få en sjanse før det evt får holde spisestua med selskap.

Etter at jeg fikk beskjed om at jeg "vant" over seks andre og ble den heldige leietakeren i Eidsvoll, har jeg ikke gjort annet enn å pløye internett for smarte oppbevaringsløsninger. Jeg har hodet fult av ideer og tiden kan ikke gå fort nok til jeg får komme i gang! Leiligheten har stort potensiale, selvom jeg ikke akkurat kan rive kjøkken og bad og bygge det opp igjen som jeg vil. Jeg har et utgangspunkt jeg må forholde meg til. Må innrømme at jeg er veldig spent på hva jeg får til! :)

Jeg tenkte å bruke bloggen min til å dele planer og resultater med de som finner det interessant, men den vil fortsatt bli preget av tankespinn og hvordan jeg takler livet uten pappa. Såå, hvis du vil se hva jeg får til, er det bare å følge med! :D

Tung dag!

Kvelden er her. Bursdagen til pappa er snart over. Dette har vært en vanskelig dag. Den lille søvnen jeg fikk i natt var ikke spesielt godt. Vekkeklokka ringte altfor tidlig, men jeg kom meg overraskende nok opp og var tidlig på jobb i dag. Dro hjem tidlig også. Gjorde absolutt ingen ting mer enn jeg måtte. Skravla en times tid med lærlingen da, fikk tankene over på andre hverdagslige ting. :)

Jeg slukna på sofaen når jeg kom hjem og sov over 6 timer til tross for x antall tekstmeldinger og et par ubesvarte anrop på mobilen. Jeg sov meg til hodepine. Det tok heller ikke lange tida før jeg nok en gang kom på hvilken dag det var, og tårene trillet igjen. Går man aldri tom for tårer? Jeg tror dessverre ikke det. :(

Etter mye om og men klarte jeg å stable meg på beina og komme meg i dusjen, totalt tappet for krefter. Lenge siden jeg har følt meg såå sliten som i dag. Dusjen gjorde ikke ting så mye bedre, men det hjalp litt med en tur ut døra. Jeg tente tre lys på grava til pappa i kveld. Ved korset hans, det hadde ikke kommet noen stein enda. Jeg tente på igjen gravlyset som stod der fra før også, ved siden av en flott bukett hvite roser. Lyset hadde slukket, kanskje rukket å brenne noen få minutter. Det var godt å se at det hadde vært flere der i dag. Han ville tross alt fylt 45 år! Tårene rant på vei hjem. Jeg har ikke ord for hvilket tomrom jeg føler når savnet og sorgen spenner bein på meg sånn som i dag.

Heldigvis fikk jeg selskap noen timer i kveld. Mads kom på besøk og vi laga middag. Det var godt å ligge på sofaen og skravle om alle mulige andre ting. Smile og le litt. Det er utrolig hvor ro jeg får i kroppen og hvordan tårene stilner når jeg har folk rundt meg. På dager som dette er det godt med litt begge deler. Litt tid aleine hvor jeg kan gråte, slå og sparke. Være både lei meg over å ikke ha pappa i livet mitt lenger, og være sint fordi verden er så forferdelig urettferdig! Og det er godt med litt tid sammen med andre, en pause fra den sorgen som ellers har preget dagen. Takk for at du kom hit i dag, Mads! Det reddet faktisk dagen min litt, det gjorde den lettere å komme gjennom. Glad i deg! <3

Nok en gang,- gratulerer så masse med dagen, min fantastike pappa! Livet uten deg er vanskelig, men sammen med resten av familien og mine herlige venner, kommer jeg meg utrolig nok gjennom det. Uten alle menneskene jeg har rundt meg, vet jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært i dag. Takk for at dere er de dere er og tar vare på meg når jeg ikke er stand til å gjøre det selv. Og pappa, takk for at du var den du var. Minnene med deg og alt du har lært meg, vil jeg ta godt vare på resten av livet mitt. Helt til den dagen vi møtes igjen! Elsker deg, savner deg! Always and forever! <3

Pappas bursdag..

Gratulerer med 45 års dagen, pappa! <3

9. august 1966 ble mitt livs beste og mest fantastiske mann født, min høyt elskede og høyt savnede pappa! I dag, 9. august 2011, skulle han ha fylt 45 år. Men det fikk han aldri oppleve. Han ble revet vekk fra familien sin så vanvittig brått og uventet, og så altfor tidlig! Det har snart gått 9 måneder siden det forferdelige skjedde, siden jeg fikk mitt livs største sjokk, den verste nyheten!

Pappa er død. Han har vært det en stund, faktisk ganske lenge synes jeg. Men samtidig føler jeg at 22. november 2010 var i går. Det var ikke i går, men smerten er ikke noe mindre av den grunn, den er bare litt lettere å skjule og leve med. Jeg klarer fortsatt ikke forstå. Vil ikke akseptere. Vil ikke, vil ikke, VIL IKKE! Jeg vil ha tilbake pappaen min! Jeg vil ikke at "å ha besøkt pappa" er ensbetydig med en tur på kirkegården. Jeg vil ikke at "å ha pratet med pappa" er det samme som å ha pratet med et hvitt kors, hvor til og med navnet hans står skrevet FEIL!!! Og på vinteren må jeg grave han fram.. Det kan umulig var min kjære far som har blitt til aske, dyttet ned i en mindre pen urne og gravd ned i jorda på en kirkegård han hadde null tilknyttning til, bortsett fra at hans eldste datter og ekskone har postadresse Råholt. Men hvor hørte pappa til? Født i Oslo, flyttet hit og dit hele livet. Hadde postadresse hos meg, bodde i campingvogn på sommern og på Lanza på vinteren. Jeg er glad for at han er gravlagt på Råholt og ikke på en familiegrav i Oslo hvor jeg aldri har møtt eller hatt noen forhold til noen av de andre. Egentlig har ikke pappa det heller, han rakk vel knapt å møte besteforeldrene sine. Kreft.

Men uansett hvor pappa er gravlagt eller hvor han hørte til, savner jeg han! Han hørte til ved siden av døtrene sine, uansett hvor i verden det måtte være.
I dag er det bursdagen hans, og jeg burde tenkt meg om to sekunder til før jeg satte opp ferien min. Jeg burde sett at dette ble en tøff kveld og at den kommende dagen ikke vil bli noe lettere. Jeg skulle gitt mye for å ha vært i Folldal nå. Sammen med mamma, stepappaen min, de nydelige småsøsknene mine og mormor og morfar. Jeg liker ikke å sitte hjemme alene på kvelder som denne. Det er kvelder som denne jeg virkelig skulle ønske at jeg var i et forhold. Da hadde jeg kanskje hatt noen her som kunne roet meg ned litt og holdt rundt meg til jeg sovnet. Akkurat nå føler jeg at jeg kan se langt etter noen god natts søvn. Under 5 timer til klokka ringer. Men en ting er hvertfall sikkert, koste hva det koste vil så skal jeg ha fri en uke i november. Jeg skal IKKE på jobb når vi skriver et helt år uten pappaen min!

Savner deg, elsker deg! Skulle gitt hele verden for å få deg tilbake, pappa! Jeg vet at du er ved min side uansett, jeg er ganske sikker på at du har hatt en finger med i spillet når det gjelder alle brikkene som har falt på plass rundt meg den siste tiden. Håper du klarer å hjelpe meg med de siste også! Kanskje vi ses på Lanza den 22. november?! Hjelp meg med å få det til, for jeg vil virkelig være der!

If tears can build a stairway, and memories a lane. I'd walk right up to heaven and bring you home again!

Og du,- i en hage av minner vi møtes hver dag! Det er teksten på gravsteinen din! Håper de får den på plass snart, selvom det kanskje vil gjøre ting litt mer endelig. Korset er så midlertidig, som om du kanskje vil komme tilbake en gang... Selvom jeg vet at det ikke vil skje! Tviholder på de gode minnene jeg fikk med deg, pappa! Ikke alle er så heldige å ha hatt en far som deg! <3

Angrepene 22. juli 2011

Jeg har ikke tenkt å uttale meg i det vide og det brede om det tragiske som rammet Norge og så vanvittig mange uskyldige mennesker i går,- hovedsaklig forsvarsløse mennesker på en øy uten fluktmuligheter. Jeg mistet heldigvis ingen kjente i disse tragiske hendelsene, men har selvfølgelig veldig vondt av alle de som er rammet!

Men jeg vil si min mening i diskusjonen angående passelig straff for denne mannen; I mine øyne er dødsstraff å slippe "billig" unna, og jeg har ikke endret syn der etter hendelsene i går! La han få sone sine 21 år i et bedriten fengsel, om Norge har et sånt et. Uansett om han slipper ut før tiden eller ikke, vil han måtte sitte der og tenke over og forhåpentligvis både angre på og skjønne alvoret i det han ha gjort. Han har ikke "bare" fratatt de drepte i Oslo og på Utøya livet, han har egentlig tatt sitt eget også. Etter årene innenfor lås og slå, sammen med andre gale, men mindre gale, mennesker, vil han igjen traske rundt i Norges gater som et fritt menneske. Men Norge har ikke dermed sagt glemt det han har gjort, det vil vi aldri gjøre! Så hva slags liv vil denne mannen komme ut til?! Jeg vil tippe at det er få som står utenfor porten med norske flagg og ønsker han helhjertet, ærlig og redlig velkommen ut igjen! Det vil si at han kommer ut til et Norge som ikke ønsker han her og uansett hvor han går vil vi kjenne han igjen og huske han for gårsdagens massakre. Hvordan liv vil han få om ingen vil omgås han? Ikke mye å hoppe i skyene av!

Dessuten, hvem har rett til å bestemme at et menneske skal henrettes? Ingen! Ingen har rett til å ta andres liv, heller ikke en domstol! På lik linje med at ingen har rett til å utføre slike handlinger som rystet landet vårt i går. Og vil det ikke være å synke ned på samme nivå hvis vi gir han en dødsdom? Jo!

Så jeg sier nei til å innføre dødsstraff, ja til så lang fengselstraff som mulig og total utfrysing fra samfunnet den dagen han går fritt igjen!

Pavo < 3

I dag kom meldingen jeg har ventet på den siste tiden, Pavogutten har bare et par dager igjen av livet sitt. :( På torsdag reiser han til pappa. Det er vondt å tenke på, men det er vondt å se han ha det vondt også. For ikke så lenge siden kom kreften hans tilbake og vi bestemte allerede i høst at om han fikk noen skavanker igjen som gjorde at han måtte gjennom en ny operasjon, ville vi la han slippe. Han er gammel og har vært gjennom mye, det er tydelig at han ikke har det bra, selvom humøret hans er på topp og et øyeblikk i ny og ne er han 4 måneder i hodet sitt igjen og oppfører seg som en valp. Men han har også for veldig kort tid siden flekka tenner og bitt etter en av eierne sine for aller første gang, det er ikke så bra..
Smerten jeg har hatt i halsen titt og ofte etter at pappa døde, når jeg tenker på han og sorgen tar meg igjen, kommer nå med tanke på Pavo også. Jeg har i morgen og onsdag på meg... Skal jeg se han igjen eller skal jeg ikke...? Jeg klarer ikke bestemme meg. Det blir nok sikkert en tur ned i gata og kose med han, men det vil nok være tøft. Pavo har tross alt vært en del av livet mitt i 13,5 år... Men det skal nok bli godt for han å hvile nå, reise til pappa og ha det gøy med han igjen. Uadskillelige var de da de begge levde, nå er de straks borte begge to. :(

Men hvor mange flere ufrivillige tap av betydningsfulle sjeler i livet mitt jeg takler, vet jeg ikke. Jeg har frivillig kastet flere mennesker på hode og rævva ut av livet mitt det siste året og jeg angrer ikke et sekund på de valgene jeg har tatt. Men det er noe veldig annet enn når mennesker du forguder og skulle gitt hele verden for å beholde i livet ditt, forsvinner så uventet som pappa gjorde. Det er også noe annet når noen velger bort meg og jeg må se de jeg er glad i spasere ut av livet mitt... Det ligger kanskje noe i det, at alle og enhver er i livene våre av en grunn. Når de har gjort jobben sin, er det på tide å gå videre. De menneskene som har spredd mer negativitet enn positivitet rundt meg, er de jeg har valgt bort. Det er kanskje egoistisk å tenke sånn, men jeg trenger ikke mennesker som dytter meg ned. Jeg trenger de som er villig til å dra meg opp når jeg allerede ligger nede. Og jeg tenker at de som er villig til det, også er mine ekte venner. Det er de nærmeste som har støttet meg mens i mitt turbulente år, men også noen jeg absolutt ikke hadde forventet at skulle stå så sterkt ved siden av meg gjennom alt. De er de som kom med isposer til meg i stedet for å slå litt til når jeg fikk nye slag i trynet før hevelsen fra det forrige hadde gitt seg, som er verdt å samle på. Jeg løftet de fantastiske vennene mine langt opp i skyene i går, men jeg kan faktisk ikke få gjort det nok. Alt de har gjort for meg ved å bare være seg selv... Jeg har ikke ord!

My Dad - My Hero

I thought you were so strong you'd make it through whatever
It's so hard to accept the fact you're gone forever
I never knew I could hurt like this
And everyday life goes on like
I wish I could talk to for awhile
Miss you, but try not to cry
As time goes by
And soon as you reached a better place
Still I'll give the world to see your face

Et utdrag fra Mariah Carey's låt Bye Bye, som jeg har hørt vanvittig mye på det siste halvåret.

- <3 -

I kveld har jeg tent masse lys for pappaen min, 6 tøffe måneder uten han i dag. Det er utrolig hvor fort tiden går når man ser tilbake på ting og det liker jeg ikke helt. Det er fortsatt vanskelig å forstå at pappa er borte, at jeg aldri skal få snakke med han eller se han igjen. Gi han en klem, søke trøst, råd og veiledning hos han. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene jeg har rundt meg! Så mye glede, latter og gode minner de har skapt for meg i en hverdag preget av sorg og savn. Jeg setter så utrolig stor pris på dere og tålmodigheten dere viser meg når sorgen tar overhånd og jeg ser mørkt på livet. Takk for at dere drar meg opp og gjør dagene mine bedre når jeg dytter meg selv ned i grusen, takk for at dere drar meg med ut når jeg vil låse meg inne og bli der. Ingen dere, ingen meg! Jeg tror ikke jeg har ord store nok til å forklare verken savnet etter pappaen min eller hvor mye dere vennene mine betyr for meg! Elsker dere! :)

Tanker vs søvn

Enda mer på hjertet, jeg får ikke sove, så jeg må bare skrive litt til. Mest for min egen del, blåse ut litt.
Jeg er så motløs i kveld, mista all tro på ting skal ordne seg. Savner mennesker rundt meg helt vanvittig nå, føler meg veldig ensom til tross for at jeg faktisk ikke er det. Det er ikke sånn at jeg sårt tenger selskap akkurat nå, for jeg synes det har vært deilig å sitte hjemme alene i stillheten i kveld. Hørt på lydene fra innflyttingsfesten over gata som jeg ikke orket å delta på, bilene som har passert, regnet og suset fra min lånte laptop. Men til gjengjeld har tankene kommet kraftig tilbake. Det er noen ting som fortsatt gnager veldig, men som jeg virkelig prøver å legge bak meg og glemme. Jeg har tilgitt tabbene og tatt menneskene inn i varmen igjen. Alle kan gjøre feil, ingen er perfekte. Heller ikke jeg. Og jeg ville satt pris på en ny sjanse om jeg tråkket feil, derfor vil jeg også gi andre det. Men det er vanskelig når jeg ikke helt vet hvor jeg har alle involverte. Når jeg ikke vet hva de egentlig tenker og føler om saker og ting fordi jeg ikke har turt og snakke ordentlig ut om det i redsel for å miste det jeg har så kjært. Jeg har kanskje tilgitt for fort, burde kanskje rensket luften skikkelig med en gang. Det er for sent å ta det opp igjen nå, tror jeg. Redd det vil rippe opp i skadene og gjøre ting verre igjen. Vil ikke risikere det. Men er det ikke rart hvordan jeg skal slite sånn med dette til tider, når det ikke er jeg som dreit meg ut?! Alt hadde kanskje vært lettere om det ikke hadde vært så mange avstander inne i bildet, om alt kunne blitt snakket om face to face. Skriftlig kan være vanskelig, men ser ikke reaksjoner og kroppsspråket, man hører ikke tonefall...

Og så savner jeg pappaen min veldig om dagen. Jeg skulle så ønske at han så at alle de brikkene som faktisk har falt på plass, har gjort det. Skulle ønske han kunne dele den gleden med meg. Livet er urettferdig, jeg klarer ikke forstå at pappa sin tid var inne så tidlig. 44 år gammel. Skjønner ikke, skjønner ikke, skjønner ikke! Det er så vanvittig vanskelig å akseptere at han er borte for alltid. Det er litt rart å tenke på hvordan verden har blitt og hvor stor rolle facebook har fått i samfunnet og livet mitt, men jeg synes det var tøft å se at profilen til pappa forsvant her for litt siden. Jeg har følt at jeg har kunnet skrive til han der, at han liksom leser det. Og nå kan jeg ikke det lenger... Tror kanskje det er en av grunnene til at jeg nå tar opp igjen denne bloggen også, det er så godt å få ned ting og når jeg gjør det på denne måten, vil pappa kanskje finne bloggen min og lese det... Jeg vet jo veldig godt at han ikke gjør det, men jeg føler at det av en eller annen grunn hjelper meg i sorgprosessen og gjør det lettere å takle savnet.
Pappa var klippen i livet mitt, det var han jeg søkte meg til når alt annet var vanskelig. Han ga meg realistiske råd, veiledet meg gjennom livets mange utfordringer. Stort sett fikk pappa siste ord i alt jeg trengte hans mening i, og så og si alltid hadde han rett. Jeg var ikke klar for å gi slipp på tryggheten under hans vinger. Skulle ønske jeg fikk et tydelig tegn på at han fortsatt er rundt meg på et vis. Jeg velger å tro at han har hatt en finger med i spillet når det kommer til floker som har løst seg etter hans død, så kanskje er jeg fortsatt i trygg bevaring under hans vinger. Kanskje jeg bare skal tro litt sterkere på det. Uansett, han var og er fortsatt høyt elsket av sin eldste datter. Han vil alltid være en del av meg og han vil alltid være i hjertet mitt. En bedre pappa tror jeg faktisk ikke jeg kunne hatt! Elsker deg, savner deg. Evig!

Skrivelyst

I dag har jeg følt et stort behov for å blogge, eller egentlig bare skrive, men den gode gamle blyanten og papiret fungerer liksom ikke helt på samme måten, så blogg er en fin ting. :)
Egentlig tenkte jeg å slette hele denne bloggen og begynne på nytt, men hvorfor skal jeg det? Det som står i denne bloggen er en del av fortiden min, om jeg liker det eller ei. Selvom jeg kanskje føler at jeg trenger en ny start, kan jeg ikke spole tiden tilbake og endre fortiden min. Man må heller gjøre fremtiden så bra som mulig. :) Og nei, jeg mener ikke at jeg misliker fortiden min så forbaska hardt, det er bare noen småting man gjerne skulle gjort annerledes. Men nok om det...

Jeg har mange tanker flyvende rundt i hodet mitt for tiden. Bittesmå ting som dukker opp i hverdagen har gjort at jeg leker med tanken om å gi opp noe jeg har jobbet mot i et års tid, men hvor jeg enda ikke har nådd målet mitt. Selv om det er masse som har ordnet seg for meg i det siste, er det en brikke som absolutt ikke vil falle på plass uansett hva jeg gjør... Frustrerende! Jeg har vært gjennom mye for å komme dit jeg er nå, oppturer og nedturer, tårer og latter. Men er det verdt å fortsette? Man vet jo aldri hva fremtiden vil bringe, og jeg vil så gjerne nå målet mitt. Jeg er jo på en måte litt sta også da, gir meg ikke bare det kommer litt motvind, men akkurat nå skal jeg innrømme at det frister. Jeg tror jeg må en tur til Hege igjen snart, den dama er helt råå på å gi meg motivasjon og guts! Kanskje hun kan veilede meg litt denne gangen også?! Alt har jo forandret seg siden sist jeg var hos henne, spennende å se hva hun sier neste gang. :) Sende henne en melding i morgen og høre om jeg kan ta meg en tur!

Glede: Snart "bare" 14 uker til Hellasturen min, kjenner det skal bli vanvittig godt å komme seg litt vekk. :)

Hei igjen!

Nå var det leeenge siden sist jeg skrev her gitt! Jeg vil nok ikke bli noen storblogger denne gangen heller, men av og til føler jeg for et sted jeg kan skrive. Å skrive ned det jeg føler og tenker fungerer som veldig god terapi for meg, selvom det kan være skummelt at andre kan lese det.

Det har skjedd masse i livet mitt siden sist jeg skrev. Store oppturer jeg har levd på lenge, og kraftige nedturer som har gått hardt inn på meg og for de som kjenner meg godt, kan man nok se spor etter dem i meg fortsatt. Noen ting vil prege meg resten av livet...

Så hva har skjedd?!
10. februar 2010 ringte advokaten og jeg fikk nøkkelen til leiligheten min tre dager før overtagelse! Det har vært noen vanvittig tøffe tider etter at jeg kjøpe meg leilighet og forlot redet til mamma, men jeg ville ikke bytta det ut for noe! Det er ubeskrivelig deilig å bo for seg selv, koste hva det koste vil.

Jeg har byttet en del jobber siden sist. Etter 4 år i Mester Grønn, inntok jeg den flotte, grønne uniformen til Kiwi i et knapt år før jeg flytta meg til Sessvollmoen som vaskekjærring. Med fri hver kveld og helg, samt en lønnsøknining på 20kr timen og 100% stilling, var ikke valget så vanskelig. Det er en helt grei jobb, men jeg merker allerede at jeg ikke har kropp til å vaske resten av livet. :p

Når det gjelder mannfolk, har jeg lært en hel masse de siste åra. Bittelitt om dem, men mest om meg selv. Det kan jeg takke to knallbrae Råholtgutter for. Det var ikke meningen at jeg skulle ende med noen av de, men det jeg har lært skal jeg ta godt vare på! De ga meg utfordringer jeg bare måtte takle, på den ene eller den andre måten. Jeg har pushet grenser til den store gullmedaljen og er faktisk ganske stolt meg selv! Det er ikke snakk om de store tingene, men likevel ting som har skremt vettet av meg tidligere. Fortsatt litt skummelt, men herremin for en lettelse det er å vite at jeg kan klare det! Å jobbe med seg selv er en jobb for livet, man vil alltid ha sider som kan forbedres. Jeg er godt i gang med mitt eget selvbilde, og det er da virkelig noe!

De to tøffeste tingene som har skjedd siden sist vil til en viss grad prege meg resten av livet. En kald oktoberkveld i fjor sa jeg takk og farvel til et 7 år langt vennskap. At noen som jeg regnet som en av mine nærmeste venninner kunne dolke meg så kraftig i ryggen, sjokkerer meg fortsatt. Jeg kjenner at jeg i ettertid har hatt vanskeligheter med å stole på menneskene rundt meg, men jeg kan ikke la den episoden gå ut over alle andre. Tar meg selv i nakken hver gang jeg vil sette spørsmålstegn ved det andre gjør. Jeg har jo ikke hatt noen grunn til å ikke kunne stole på dem tidligere, og de er jo like sjokkerte som jeg er. Faktisk har jeg sett litt tilbake i tid etter dette, og funnet ut at jenta ikke var ei jeg hadde stolt 100% på noen gang. Kanskje like greit at hun havna på hue og rævva ut av livet mitt. :)

Så kommer det aller største sjokket jeg noen gang har fått, og som etter drøye 4 måneder fortsatt ikke har gått opp for meg. 22. november, etter en bra dag på jobb, svingte jeg inn på gårdsplassen til mamma for å innta middag der før jeg skulle videre på personalmøte. Det ble ikke noe personalmøte. Det ble en ukes sjukmelding, men to uker borte fra jobb. Madeleine møtte meg i døra med den tragiske nyheten,- mannen i mitt liv, min fantastiske, flotte og snille pappa var ikke lenger her. Brått og totalt uventet for alle, døde pappa på Lanzarote bare 44 år gammel. Kun en uke etter at de forlot vinter-Norge. En rekke hendelser, en kjedereaksjon, gjorde at livet ikke stod til å redde. Dessverre! Jeg har ikke reagert helt sånn jeg trodde. Det har gått lettere enn forventet, men samtidig tror jeg ikke at jeg har forstått at det har skjedd enda... Hver gang jeg tenker på pappa og blir litt lei meg, får jeg en merkelig smerte i halsen. Den er der igjen nå, så nå får jeg forlate tastaturet litt og tenke på andre ting.
Litt oppdatering har dere hvertfall fått, så skrives vi igjen snart. :)