Tanker vs søvn

Enda mer på hjertet, jeg får ikke sove, så jeg må bare skrive litt til. Mest for min egen del, blåse ut litt.
Jeg er så motløs i kveld, mista all tro på ting skal ordne seg. Savner mennesker rundt meg helt vanvittig nå, føler meg veldig ensom til tross for at jeg faktisk ikke er det. Det er ikke sånn at jeg sårt tenger selskap akkurat nå, for jeg synes det har vært deilig å sitte hjemme alene i stillheten i kveld. Hørt på lydene fra innflyttingsfesten over gata som jeg ikke orket å delta på, bilene som har passert, regnet og suset fra min lånte laptop. Men til gjengjeld har tankene kommet kraftig tilbake. Det er noen ting som fortsatt gnager veldig, men som jeg virkelig prøver å legge bak meg og glemme. Jeg har tilgitt tabbene og tatt menneskene inn i varmen igjen. Alle kan gjøre feil, ingen er perfekte. Heller ikke jeg. Og jeg ville satt pris på en ny sjanse om jeg tråkket feil, derfor vil jeg også gi andre det. Men det er vanskelig når jeg ikke helt vet hvor jeg har alle involverte. Når jeg ikke vet hva de egentlig tenker og føler om saker og ting fordi jeg ikke har turt og snakke ordentlig ut om det i redsel for å miste det jeg har så kjært. Jeg har kanskje tilgitt for fort, burde kanskje rensket luften skikkelig med en gang. Det er for sent å ta det opp igjen nå, tror jeg. Redd det vil rippe opp i skadene og gjøre ting verre igjen. Vil ikke risikere det. Men er det ikke rart hvordan jeg skal slite sånn med dette til tider, når det ikke er jeg som dreit meg ut?! Alt hadde kanskje vært lettere om det ikke hadde vært så mange avstander inne i bildet, om alt kunne blitt snakket om face to face. Skriftlig kan være vanskelig, men ser ikke reaksjoner og kroppsspråket, man hører ikke tonefall...

Og så savner jeg pappaen min veldig om dagen. Jeg skulle så ønske at han så at alle de brikkene som faktisk har falt på plass, har gjort det. Skulle ønske han kunne dele den gleden med meg. Livet er urettferdig, jeg klarer ikke forstå at pappa sin tid var inne så tidlig. 44 år gammel. Skjønner ikke, skjønner ikke, skjønner ikke! Det er så vanvittig vanskelig å akseptere at han er borte for alltid. Det er litt rart å tenke på hvordan verden har blitt og hvor stor rolle facebook har fått i samfunnet og livet mitt, men jeg synes det var tøft å se at profilen til pappa forsvant her for litt siden. Jeg har følt at jeg har kunnet skrive til han der, at han liksom leser det. Og nå kan jeg ikke det lenger... Tror kanskje det er en av grunnene til at jeg nå tar opp igjen denne bloggen også, det er så godt å få ned ting og når jeg gjør det på denne måten, vil pappa kanskje finne bloggen min og lese det... Jeg vet jo veldig godt at han ikke gjør det, men jeg føler at det av en eller annen grunn hjelper meg i sorgprosessen og gjør det lettere å takle savnet.
Pappa var klippen i livet mitt, det var han jeg søkte meg til når alt annet var vanskelig. Han ga meg realistiske råd, veiledet meg gjennom livets mange utfordringer. Stort sett fikk pappa siste ord i alt jeg trengte hans mening i, og så og si alltid hadde han rett. Jeg var ikke klar for å gi slipp på tryggheten under hans vinger. Skulle ønske jeg fikk et tydelig tegn på at han fortsatt er rundt meg på et vis. Jeg velger å tro at han har hatt en finger med i spillet når det kommer til floker som har løst seg etter hans død, så kanskje er jeg fortsatt i trygg bevaring under hans vinger. Kanskje jeg bare skal tro litt sterkere på det. Uansett, han var og er fortsatt høyt elsket av sin eldste datter. Han vil alltid være en del av meg og han vil alltid være i hjertet mitt. En bedre pappa tror jeg faktisk ikke jeg kunne hatt! Elsker deg, savner deg. Evig!