To minutter

"To minutter" er et veldig difus sak. Eller "jeg drar nå". Av og til lurer jeg på hva folk tror de rekker på et par minutter eller hvilken vei de kjører når de har dratt. Noen har to-minuttere som er lengre enn mine tyve, og noen bruker tyve minutter på å kjøre en strekke jeg kunne gått opptil flere ganger på samme tid. Mine to-minuttere kan også bli noe lengre i blant, men det finnes vel grenser? Og når folk har brukt utrolig lang tid fra de "dro" til de er framme og jeg spør "hvilken vei kjørte du?", så skjønner de ingen verdens ting.... For et par måneder siden skulle min kjære sjef bare levere et skriv på Jernia. Denne butikken ligger, tja... 20-30 meter fra vår, og sjefen var borte i 15 minutter. Selvfølgelig fikk jeg en hel del å gjøre mens hun var borte, det var derfor jeg bet meg merke i tiden. Da hun kom tilbake lurte jeg på hvilken vei hun hadde valgt å gå. Hun skjønte absolutt ingen ting... :)
Hvor difust er egentlig "to minutter"? Hvor lang tid tenker du at det er ok at en to-minutter strekker seg til? Jeg tenker at fem minutter er maks, og stort sett når jeg bruker begrepet, så skal jeg bare hente nøklene jeg glemte på rommet eller hive på meg jakke og sko. Skulle jeg gjort begge deler, samt kanskje en liten sak til, ville jeg sagt tre minutter. :p

En annen ting jeg har spekulert litt på i det siste, er fenomenet "løgn". Den mest irriterende typen, er den man avslører og vedkommende som har løyet nekter på det. Opptil flere ganger har jeg sitti med klare beviser på at personen har servert meg løgner, men enda kan han/hun ikke innrømme det. Hvorfor? Og hvorfor blir folk lystløgnere?
Jeg kjenner en. En stor en. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har oppdaget løgnene. Enten der og da eller en liten stund senere. Det jeg ikke helt skjønner, er hvorfor noen folk føler seg nødt for å lyve om alt mulig. De minste ting som ingen hadde brydd seg om, men som plutselig kan bli en sak når man ikke kan si sannheten med en gang.
En person jeg kjenner, løy en gang i tiden om at jeg hadde solgt han bilen min. Han brukte denne mens jeg var på jobb, og på kvelden skulle vi på samme fest,- hos de han løy for. De spurte meg selvfølgelig hvor mye jeg hadde fått for den og jeg skjønte jo ikke en dritt av det de snakka om. En løgn avslørt. Jeg kunne fortsatt med eksemplene i evigheter...

Noen løgner er godartede, og jeg vil ikke kalle de løgn, selvom det faktisk er det helt til den gode delen kommer.
4. oktober 2008 hadde jeg bursdagsfest på Jessheim. Silje kunne dessverre ikke komme. Hun bor i Trondheim og skulle vel sørover ikke lenge etter bursdagen min uansett. Nevnte kveld var hun på fest i Trondheim, sa hun til meg. Hun løy faktisk. Plutselig stod hun i gangen hos meg. Hun og egentlig alle andre jeg kjenner, visste at Silje skulle komme på overraskelsesbesøk. Helt utrolig at det klarte å skjule det! Det var en forsnakkelse på gang da jeg var på besøk hos henne litt før bursdagen min, men jeg fulgte ikke med i samtalen akkurat da og klarte dermed ikke plukke opp fornsakkelsen. Heldigvis! :) Jeg gråt faktisk av glede da jeg så Silje stå i gangen. Rått, det er det eneste ordet jeg har! SuperSiljeMin <3

Men hva når det kommer opp en "stor" sak og man blir nødt for å velge side? Man blir tvunget til å stole på en av partene og nesten "kaste" den andre... Man sitter ikke med beviser i hånden og kan ikke tolke ting selv, man blir bare fortalt. Flertallet forteller om flere klare beviser, fåtallet har ingen verdens mulighet til å bevise verken skyld eller uskyld, kun sitt eget ord. Jeg står i en slik situasjon nå, hvor jeg på en måte må velge. Jeg ønsker virkelig å stole på fåtallet, men jeg har vanskeligheter med å ikke tro flertallet. Jeg liker virkelig ikke å få mistanke om å bli løyet for, spesielt ikke når jeg har bedt personene flere ganger om å være dønn ærlige fordi de setter meg i kjipe situasjoner som et bindeledd... Kanskje jeg bare skal la ting flyta av gårde og se hvor det ender?

Fiskepudding til middag, NAM, og sein seinvakt på jobb i dag.