Pavo < 3

I dag kom meldingen jeg har ventet på den siste tiden, Pavogutten har bare et par dager igjen av livet sitt. :( På torsdag reiser han til pappa. Det er vondt å tenke på, men det er vondt å se han ha det vondt også. For ikke så lenge siden kom kreften hans tilbake og vi bestemte allerede i høst at om han fikk noen skavanker igjen som gjorde at han måtte gjennom en ny operasjon, ville vi la han slippe. Han er gammel og har vært gjennom mye, det er tydelig at han ikke har det bra, selvom humøret hans er på topp og et øyeblikk i ny og ne er han 4 måneder i hodet sitt igjen og oppfører seg som en valp. Men han har også for veldig kort tid siden flekka tenner og bitt etter en av eierne sine for aller første gang, det er ikke så bra..
Smerten jeg har hatt i halsen titt og ofte etter at pappa døde, når jeg tenker på han og sorgen tar meg igjen, kommer nå med tanke på Pavo også. Jeg har i morgen og onsdag på meg... Skal jeg se han igjen eller skal jeg ikke...? Jeg klarer ikke bestemme meg. Det blir nok sikkert en tur ned i gata og kose med han, men det vil nok være tøft. Pavo har tross alt vært en del av livet mitt i 13,5 år... Men det skal nok bli godt for han å hvile nå, reise til pappa og ha det gøy med han igjen. Uadskillelige var de da de begge levde, nå er de straks borte begge to. :(

Men hvor mange flere ufrivillige tap av betydningsfulle sjeler i livet mitt jeg takler, vet jeg ikke. Jeg har frivillig kastet flere mennesker på hode og rævva ut av livet mitt det siste året og jeg angrer ikke et sekund på de valgene jeg har tatt. Men det er noe veldig annet enn når mennesker du forguder og skulle gitt hele verden for å beholde i livet ditt, forsvinner så uventet som pappa gjorde. Det er også noe annet når noen velger bort meg og jeg må se de jeg er glad i spasere ut av livet mitt... Det ligger kanskje noe i det, at alle og enhver er i livene våre av en grunn. Når de har gjort jobben sin, er det på tide å gå videre. De menneskene som har spredd mer negativitet enn positivitet rundt meg, er de jeg har valgt bort. Det er kanskje egoistisk å tenke sånn, men jeg trenger ikke mennesker som dytter meg ned. Jeg trenger de som er villig til å dra meg opp når jeg allerede ligger nede. Og jeg tenker at de som er villig til det, også er mine ekte venner. Det er de nærmeste som har støttet meg mens i mitt turbulente år, men også noen jeg absolutt ikke hadde forventet at skulle stå så sterkt ved siden av meg gjennom alt. De er de som kom med isposer til meg i stedet for å slå litt til når jeg fikk nye slag i trynet før hevelsen fra det forrige hadde gitt seg, som er verdt å samle på. Jeg løftet de fantastiske vennene mine langt opp i skyene i går, men jeg kan faktisk ikke få gjort det nok. Alt de har gjort for meg ved å bare være seg selv... Jeg har ikke ord!

My Dad - My Hero

I thought you were so strong you'd make it through whatever
It's so hard to accept the fact you're gone forever
I never knew I could hurt like this
And everyday life goes on like
I wish I could talk to for awhile
Miss you, but try not to cry
As time goes by
And soon as you reached a better place
Still I'll give the world to see your face

Et utdrag fra Mariah Carey's låt Bye Bye, som jeg har hørt vanvittig mye på det siste halvåret.

- <3 -

I kveld har jeg tent masse lys for pappaen min, 6 tøffe måneder uten han i dag. Det er utrolig hvor fort tiden går når man ser tilbake på ting og det liker jeg ikke helt. Det er fortsatt vanskelig å forstå at pappa er borte, at jeg aldri skal få snakke med han eller se han igjen. Gi han en klem, søke trøst, råd og veiledning hos han. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene jeg har rundt meg! Så mye glede, latter og gode minner de har skapt for meg i en hverdag preget av sorg og savn. Jeg setter så utrolig stor pris på dere og tålmodigheten dere viser meg når sorgen tar overhånd og jeg ser mørkt på livet. Takk for at dere drar meg opp og gjør dagene mine bedre når jeg dytter meg selv ned i grusen, takk for at dere drar meg med ut når jeg vil låse meg inne og bli der. Ingen dere, ingen meg! Jeg tror ikke jeg har ord store nok til å forklare verken savnet etter pappaen min eller hvor mye dere vennene mine betyr for meg! Elsker dere! :)

Tanker vs søvn

Enda mer på hjertet, jeg får ikke sove, så jeg må bare skrive litt til. Mest for min egen del, blåse ut litt.
Jeg er så motløs i kveld, mista all tro på ting skal ordne seg. Savner mennesker rundt meg helt vanvittig nå, føler meg veldig ensom til tross for at jeg faktisk ikke er det. Det er ikke sånn at jeg sårt tenger selskap akkurat nå, for jeg synes det har vært deilig å sitte hjemme alene i stillheten i kveld. Hørt på lydene fra innflyttingsfesten over gata som jeg ikke orket å delta på, bilene som har passert, regnet og suset fra min lånte laptop. Men til gjengjeld har tankene kommet kraftig tilbake. Det er noen ting som fortsatt gnager veldig, men som jeg virkelig prøver å legge bak meg og glemme. Jeg har tilgitt tabbene og tatt menneskene inn i varmen igjen. Alle kan gjøre feil, ingen er perfekte. Heller ikke jeg. Og jeg ville satt pris på en ny sjanse om jeg tråkket feil, derfor vil jeg også gi andre det. Men det er vanskelig når jeg ikke helt vet hvor jeg har alle involverte. Når jeg ikke vet hva de egentlig tenker og føler om saker og ting fordi jeg ikke har turt og snakke ordentlig ut om det i redsel for å miste det jeg har så kjært. Jeg har kanskje tilgitt for fort, burde kanskje rensket luften skikkelig med en gang. Det er for sent å ta det opp igjen nå, tror jeg. Redd det vil rippe opp i skadene og gjøre ting verre igjen. Vil ikke risikere det. Men er det ikke rart hvordan jeg skal slite sånn med dette til tider, når det ikke er jeg som dreit meg ut?! Alt hadde kanskje vært lettere om det ikke hadde vært så mange avstander inne i bildet, om alt kunne blitt snakket om face to face. Skriftlig kan være vanskelig, men ser ikke reaksjoner og kroppsspråket, man hører ikke tonefall...

Og så savner jeg pappaen min veldig om dagen. Jeg skulle så ønske at han så at alle de brikkene som faktisk har falt på plass, har gjort det. Skulle ønske han kunne dele den gleden med meg. Livet er urettferdig, jeg klarer ikke forstå at pappa sin tid var inne så tidlig. 44 år gammel. Skjønner ikke, skjønner ikke, skjønner ikke! Det er så vanvittig vanskelig å akseptere at han er borte for alltid. Det er litt rart å tenke på hvordan verden har blitt og hvor stor rolle facebook har fått i samfunnet og livet mitt, men jeg synes det var tøft å se at profilen til pappa forsvant her for litt siden. Jeg har følt at jeg har kunnet skrive til han der, at han liksom leser det. Og nå kan jeg ikke det lenger... Tror kanskje det er en av grunnene til at jeg nå tar opp igjen denne bloggen også, det er så godt å få ned ting og når jeg gjør det på denne måten, vil pappa kanskje finne bloggen min og lese det... Jeg vet jo veldig godt at han ikke gjør det, men jeg føler at det av en eller annen grunn hjelper meg i sorgprosessen og gjør det lettere å takle savnet.
Pappa var klippen i livet mitt, det var han jeg søkte meg til når alt annet var vanskelig. Han ga meg realistiske råd, veiledet meg gjennom livets mange utfordringer. Stort sett fikk pappa siste ord i alt jeg trengte hans mening i, og så og si alltid hadde han rett. Jeg var ikke klar for å gi slipp på tryggheten under hans vinger. Skulle ønske jeg fikk et tydelig tegn på at han fortsatt er rundt meg på et vis. Jeg velger å tro at han har hatt en finger med i spillet når det kommer til floker som har løst seg etter hans død, så kanskje er jeg fortsatt i trygg bevaring under hans vinger. Kanskje jeg bare skal tro litt sterkere på det. Uansett, han var og er fortsatt høyt elsket av sin eldste datter. Han vil alltid være en del av meg og han vil alltid være i hjertet mitt. En bedre pappa tror jeg faktisk ikke jeg kunne hatt! Elsker deg, savner deg. Evig!

Skrivelyst

I dag har jeg følt et stort behov for å blogge, eller egentlig bare skrive, men den gode gamle blyanten og papiret fungerer liksom ikke helt på samme måten, så blogg er en fin ting. :)
Egentlig tenkte jeg å slette hele denne bloggen og begynne på nytt, men hvorfor skal jeg det? Det som står i denne bloggen er en del av fortiden min, om jeg liker det eller ei. Selvom jeg kanskje føler at jeg trenger en ny start, kan jeg ikke spole tiden tilbake og endre fortiden min. Man må heller gjøre fremtiden så bra som mulig. :) Og nei, jeg mener ikke at jeg misliker fortiden min så forbaska hardt, det er bare noen småting man gjerne skulle gjort annerledes. Men nok om det...

Jeg har mange tanker flyvende rundt i hodet mitt for tiden. Bittesmå ting som dukker opp i hverdagen har gjort at jeg leker med tanken om å gi opp noe jeg har jobbet mot i et års tid, men hvor jeg enda ikke har nådd målet mitt. Selv om det er masse som har ordnet seg for meg i det siste, er det en brikke som absolutt ikke vil falle på plass uansett hva jeg gjør... Frustrerende! Jeg har vært gjennom mye for å komme dit jeg er nå, oppturer og nedturer, tårer og latter. Men er det verdt å fortsette? Man vet jo aldri hva fremtiden vil bringe, og jeg vil så gjerne nå målet mitt. Jeg er jo på en måte litt sta også da, gir meg ikke bare det kommer litt motvind, men akkurat nå skal jeg innrømme at det frister. Jeg tror jeg må en tur til Hege igjen snart, den dama er helt råå på å gi meg motivasjon og guts! Kanskje hun kan veilede meg litt denne gangen også?! Alt har jo forandret seg siden sist jeg var hos henne, spennende å se hva hun sier neste gang. :) Sende henne en melding i morgen og høre om jeg kan ta meg en tur!

Glede: Snart "bare" 14 uker til Hellasturen min, kjenner det skal bli vanvittig godt å komme seg litt vekk. :)