Hver eneste romjul, og spesielt nyttårsaften, tenker jeg over hva det gamle året har gitt meg og hvilke håp og drømmer jeg har for det nye. Men så er det det store spørsmålet, går drømmene i oppfyllelse og hva kan man gjøre for at det skal skje?!
2011 er nå over, det er 1. januar 2012. Jeg liker ikke å skrive 2012 og vite at det faktisk er det det er nå. Pappa døde i 2010. Jeg har ikke sett han, snakket med han eller klemt han siden 2010. TotusenogTI. Det føles så lenge siden! Jeg liker ikke at tiden går, at det blir lenger og lenger siden pappa var i live. Verden er så urettferdig. :(
2011 har vært et år hvor jeg har sett hvilke venner jeg kan ha med meg i krigen og ikke. Hvilke som forsvinner som skygger i gråvær, og hvilke som er like stabile klipper å lene seg på uansett storm eller ikke. Jeg vil takke alle sammen, om det er krigsvenner eller ikke. Jeg vil takke de stabile klippene som gjør hverdagen lettere å komme seg gjennom, de som har stått ved min siden gjennom alle "førstene" etter at pappa forsvant. De som har vært der for meg uansett hva! Dette året har vært tøft, men uten alle dere hadde det vært umulig! Takk for at dere er dere! <3
Jeg vil også takke de som forsvinner når sola ikke skinner. Dere har gitt meg erfaringer og utfordringer jeg vokser på. Selvom det er vanskelig å innse at mennesker man trodde stod en nær og som alltid ville være der for en, ikke er det, så gjør det etterhvert skuffelsene lettere å takle. Man blir på sett og vis vant til at folk forsvinner, akkurat som jeg på sett og vis er vant til å være lei meg, sint og frustrert fordi jeg har mistet pappaen min. Det er utrolig hva som kan bli en vane...
Men 2011 har heldigvis vært mer enn bare sorg og savn, det har vært gleder, fantastiske latterkramper og mange gode stunder også. Romjula 2010 og de to første ukene av 2011 var fantastiske! Til tross for alt som stod på rundt meg, tror jeg faktisk aldri jeg har hatt det så bra! Men så var det noen som forlot landet og tok med seg deler av smilet mitt i samme slengen... Like etterpå "smalt" det her hjemme i Norge. Urna til pappa kom til Norge, og det var brått tid for begravelsen. Råholt kirke 28. januar kl. 13.00. Tung dag, forferdelig tung dag! Men jeg hadde halvannen benk med gode venner bak meg, og jeg setter veldig stor pris på de som var der for meg! Det var en til jeg veldig gjerne skulle hatt der, som jeg virkelig savnet, men som ikke hadde mulighet til å komme. Samtidig fikk jeg ganske uplanlagt ansvar for verdens beste vofs, et ansvar jeg faktisk ikke taklet. Jeg var i en periode hvor jeg ikke følte at jeg klarte å ta vare på selv engang, og så skulle jeg ha ansvaret for et hjelpesløst dyr. Pavo merket at jeg ikke hadde det bra, og jeg så på han at jeg ikke klarte å gi han det han trengte. Når jeg tenker på det, er fortsatt samvittigheten overfor han helt jævlig!
Så gikk månedene... Jeg husker faktisk ikke så mye av den vinteren. Det eneste jeg levde for var jobben og SMS'ene som tikket inn på mobilen min i ny og ne, eller samtalene på facebook chatten eller MSN. Jeg hadde nok noen turer ut med gode venner og lange gode samtaler med folk på telefonen, men jeg husker faktisk overraskende lite av vintermånedene. Men i april skjedde det noe bra! Jeg fikk refinansiert all drittgjelda mi og økonomien kom seg på beina igjen. Jeg hadde ikke mye ekstra å leke for i måneden, men det gikk rundt og det var en deilig følelse.
Etterhvert kom den meget etterlengtede våren/sommeren og det er utrolig hva varmere vær gjør med humøret. Jeg ble "tante" til ei lita herlig jente med navn Amalie og jeg fikk vite at det kommer enda ei prinsesse på nyåret. :) Martine leide hos meg en liten periode og Roger og Joppe bygget platting til meg. Jeg sparklet, pusset og malte både soverommet og stua mi og begynte å bli godt fornøyd med kåken. Vi festet til tidlig morgentimer og nøt sola når den forvillet seg fram. På jobben hadde jeg det knall! Jeg trivdes veldig godt på bygget jeg hadde og gledet meg til å dra på jobb om morran. Jeg hadde stand med maleriene mine på Folldalsdagene og malte ellers ganske mye. Malingen var lenge en terapi for meg, hvor jeg var nødt for å konsentrere meg for at resultatet skulle bli bra. Ser fram til å få tilbake malegleden, som har vært fraværende det siste halvåret.
23. august dro jeg til Hellas med gode venner, en tur jeg sent vil glemme. For aller første gang var det på ingen måte godt å komme hjem igjen. Det var stille og ensomt, ingen som snorket eller snakket i søvne. Ingen å legge seg sammen med eller våkne sammen med. Ingen å tilbringe hele dagen med. Jeg husker klumpen jeg fikk i halsen da jeg låste meg inn hjemme og var aleine, at tårene presset litt på. Det sier litt om hvor fantastisk bra den turen hadde vært! Jeg lever fortsatt litt på alle opplevelsene der nede, for da jeg kom tilbake på jobb igjen fikk jeg et nytt slag i trynet. De tok fra meg bygget mitt, og med det tok de også fra meg gleden ved å reise på jobb. De tok fra meg følelsen av å ha kontroll over minst 7,5 timer av dagen min. Nå hadde jeg ikke noe stabilt å se fram til i hverdagen lenger.
Igjen gikk tiden, ukene... Jeg husker bursdagen min. Begravelse for Joppes mamma. På kvelden var jeg på middag hos Steinar og hans lille familie. De snudde dagen til noe positivt for meg, og jeg er glad jeg har Steinar i livet mitt! Ellers har det vel vært litt festing i ny og ne, og i november solgte jeg leiligheten min og gikk ut på leiemarkedet i stedet. 28. november var jeg ferdig der, 18. november tok jeg over en søt liten leilighet i Eidsvoll. Jeg har fortsatt ikke kommet helt i orden, men jeg trives og det er det viktigste. 2. desember kjøpte jeg meg ny bil og jeg føler virkelig at brikkene faller på plass rundt meg nå! Fortsatt ting jeg savner i livet, men alt kommer med tiden. :)
Jula i år tilbragte jeg i Folldal med mamma, Tom og unga, samt momo og moste. Det var godt å være sammen med de der noen dager, slappe av og ta livet med ro. Romjula har jeg stort sett vært hjemme. Et par dager på fylla med kremen og nyttårsmiddag hos Silje. :) Nå ser jeg fram til å ta fatt på det nye året, selvom jeg ikke liker at det er 2012. Men jeg har ikke noe valg, enten kan dagene komme og gå som de vil, eller så kan jeg gripe de fatt og gi de det innholdet jeg ønsker. Jeg velger det siste! Jeg ønsker å huske mer av det kommende året enn det jeg gjør av det gamle. Jeg vil ta vare på meg selv og de rundt meg, håpe at de også tar vare på meg når jeg har dager jeg ikke klarer det selv. Jeg vil oppleve, jeg vil le, jeg vil savne på en god måte.
Jeg elsker deg, pappa! <3 Jeg savner deg mer enn ord noen gang kan beskrive! Jeg gjemmer alle minnene vi har sammen i hjertet mitt og du er med meg hver eneste dag. <3
Og til alle mine fantastiske venner, både de gamle og de nye jeg har fått i 2011, takk for at dere er dere! <3 Takk for at dere er her for meg når jeg har det vanskelig, og takk for at dere hjelper meg med ting når jeg trenger det! Ingen dere, ingen meg. Evig elsk! <3
Ønsker alle et godt nytt år! Ta vare på menneskene rundt deg og nyt livet. Man vet dessverre aldri når det ender.