Nå var det leeenge siden sist jeg skrev her gitt! Jeg vil nok ikke bli noen storblogger denne gangen heller, men av og til føler jeg for et sted jeg kan skrive. Å skrive ned det jeg føler og tenker fungerer som veldig god terapi for meg, selvom det kan være skummelt at andre kan lese det.
Det har skjedd masse i livet mitt siden sist jeg skrev. Store oppturer jeg har levd på lenge, og kraftige nedturer som har gått hardt inn på meg og for de som kjenner meg godt, kan man nok se spor etter dem i meg fortsatt. Noen ting vil prege meg resten av livet...
Så hva har skjedd?!
10. februar 2010 ringte advokaten og jeg fikk nøkkelen til leiligheten min tre dager før overtagelse! Det har vært noen vanvittig tøffe tider etter at jeg kjøpe meg leilighet og forlot redet til mamma, men jeg ville ikke bytta det ut for noe! Det er ubeskrivelig deilig å bo for seg selv, koste hva det koste vil.
Jeg har byttet en del jobber siden sist. Etter 4 år i Mester Grønn, inntok jeg den flotte, grønne uniformen til Kiwi i et knapt år før jeg flytta meg til Sessvollmoen som vaskekjærring. Med fri hver kveld og helg, samt en lønnsøknining på 20kr timen og 100% stilling, var ikke valget så vanskelig. Det er en helt grei jobb, men jeg merker allerede at jeg ikke har kropp til å vaske resten av livet. :p
Når det gjelder mannfolk, har jeg lært en hel masse de siste åra. Bittelitt om dem, men mest om meg selv. Det kan jeg takke to knallbrae Råholtgutter for. Det var ikke meningen at jeg skulle ende med noen av de, men det jeg har lært skal jeg ta godt vare på! De ga meg utfordringer jeg bare måtte takle, på den ene eller den andre måten. Jeg har pushet grenser til den store gullmedaljen og er faktisk ganske stolt meg selv! Det er ikke snakk om de store tingene, men likevel ting som har skremt vettet av meg tidligere. Fortsatt litt skummelt, men herremin for en lettelse det er å vite at jeg kan klare det! Å jobbe med seg selv er en jobb for livet, man vil alltid ha sider som kan forbedres. Jeg er godt i gang med mitt eget selvbilde, og det er da virkelig noe!
De to tøffeste tingene som har skjedd siden sist vil til en viss grad prege meg resten av livet. En kald oktoberkveld i fjor sa jeg takk og farvel til et 7 år langt vennskap. At noen som jeg regnet som en av mine nærmeste venninner kunne dolke meg så kraftig i ryggen, sjokkerer meg fortsatt. Jeg kjenner at jeg i ettertid har hatt vanskeligheter med å stole på menneskene rundt meg, men jeg kan ikke la den episoden gå ut over alle andre. Tar meg selv i nakken hver gang jeg vil sette spørsmålstegn ved det andre gjør. Jeg har jo ikke hatt noen grunn til å ikke kunne stole på dem tidligere, og de er jo like sjokkerte som jeg er. Faktisk har jeg sett litt tilbake i tid etter dette, og funnet ut at jenta ikke var ei jeg hadde stolt 100% på noen gang. Kanskje like greit at hun havna på hue og rævva ut av livet mitt. :)
Så kommer det aller største sjokket jeg noen gang har fått, og som etter drøye 4 måneder fortsatt ikke har gått opp for meg. 22. november, etter en bra dag på jobb, svingte jeg inn på gårdsplassen til mamma for å innta middag der før jeg skulle videre på personalmøte. Det ble ikke noe personalmøte. Det ble en ukes sjukmelding, men to uker borte fra jobb. Madeleine møtte meg i døra med den tragiske nyheten,- mannen i mitt liv, min fantastiske, flotte og snille pappa var ikke lenger her. Brått og totalt uventet for alle, døde pappa på Lanzarote bare 44 år gammel. Kun en uke etter at de forlot vinter-Norge. En rekke hendelser, en kjedereaksjon, gjorde at livet ikke stod til å redde. Dessverre! Jeg har ikke reagert helt sånn jeg trodde. Det har gått lettere enn forventet, men samtidig tror jeg ikke at jeg har forstått at det har skjedd enda... Hver gang jeg tenker på pappa og blir litt lei meg, får jeg en merkelig smerte i halsen. Den er der igjen nå, så nå får jeg forlate tastaturet litt og tenke på andre ting.
Litt oppdatering har dere hvertfall fått, så skrives vi igjen snart. :)
for 12 år siden
